Enkelt med livssyklusfond. Men hva gir best avkastning på lang sikt?

Det nordiske markedet

Stort sett alle som er medlemmer av innskuddspensjonsordninger sparer i såkalte livssyklusfond eller generasjonsfond. Felles for disse fondsprofilene er tilbud om  automatisk nedtrapping av aksjeandel 10-15 år før vanlig pensjonsalder for å redusere risikoen.  I utgangspunktet høres det lurt ut å sikre saldoen før pensjonsuttak og flytte pengene fra aksjer til sikrere renter og obligasjoner. For kunden med lav interesse for forvaltning er det komfortabelt å overlate beslutningen om forvaltningen til en fondsforvalter, men er det ikke vel passivt?

Bakgrunnen for at diskusjonen rundt resultatene til livssyklusfond har kommet opp for fullt er bl.a. «nye» erfaringer med avkastning de siste årene. Nei, vi tenker ikke på svingningene i aksjekursene i de ulike geografiske markedene. Obligasjonsrenten internasjonalt har vært historisk lav og gir lite attraktiv avkastning fra såkalte «protection assets».  Livselskapene sliter med å finne gode plasseringsmuligheter med sikker brukbar avkastning for kollektivporteføljen sin, hvorfor skal investeringsvalgkundene gå i samme fellen?

Javier Estrada, Professor ved IESE Business school har skrevet en analyse av livssyklusfond  «The Glidepath Illusion: An International Perspective» . Analysens tittel er illevarslende og stiller spørsmål ved livssyklusfondenes konstruksjon og i hvilken grad de er rett valg for den store gruppen av pensjonssparere. Bl.a. vurderer han en motsatt plasseringsstrategi med større aksjeandel etter hvert som pensjonsalderen nærmer seg. Livssyklusfond er ikke designet for å maksimere avkastningen , men for å balansere risiko og avkastning.  Er det slik at medlemmene i pensjonsordningen foretrekker nedside beskyttelse fremfor oppside potensiale?  En del utenlandske undersøkelser bla. av ING tyder på det, men han stiller spørsmål til om alle kortene er vist for medlemmene. I korte trekk er hans konklusjon at det er bedre å være mer agressiv med med mer penger i slutten av karrieren i motsetning til livssyklusfondene. Sistnevnte er agressive med lite penger i starten på karrieren og går glipp av mye avkastning mot slutten av karrieren med en lav aksjeandel.  

Høyere innskuddssatser og de nye hybridpensjonene med dødelighetsarv bør gi produkter med utbetalingsperiode vesentlig utover 77 år som er standarden i innskuddsmarkedet nå. En annen viktig faktor som påvirker regnestykket er økningen i levealder. Holdningen til risiko vil endres til det positive hvis du har en lengre utbetalingshorisont. Med lengre utbetalingshorisont kan man stille seg spørsmål om det er riktig med en risikonedtrapping mot 20 % i aksjer allerede før 67 år? Vil det ikke være riktigere med en «glide through» nedtrapping inn i pensjonsalderen for de som har en , hvis de overlever, en lang utbetalingsperiode foran seg?  Med en for lav aksjeandel kan de være helt sikre på at de går glipp av en verdifull meravkastning.

Og hvordan blir det når flere kan velge fleksibelt pensjonsuttak tidlig samtidig som man jobber videre og sparer i pensjonsordningen?  Ved f.eks. delvis pensjonsuttak mens man fortsetter å jobbe vil medlemmet sannsynligvis akseptere større svingninger i aksjekursene i perioden før man slutter å jobbe. Med mange ulike individuelle uttaksmønstre blir en standard nedtrappingsmodell derfor ikke nødvendigvis det riktige.

Det særnorske kravet om at arbeidsgiver skal betale forvaltningskostnadene gir et begrenset investeringsutvalg og man velger standardiserte fondsprofilløsninger. Med kun noen få profiler å velge mellom tar arbeidsgiver i praksis et aktivt valg ved å begrense utvalget. Det blir viktig med god diversifisering  og dermed risikospredning. Det viktigste blir altså ikke høyest mulig avkastning, men kun en avkastning som er tilstrekkelig for å nå prognosemålet og ikke minst med minst mulig nedside underveis i oppsparingen.

Flere store investorer påpeker at i en 40 års investeringshorisont bør man tåle større fluktuasjoner underveis for å oppnå større avkastning:   “If you’re investing for 40 years in some pension fund, what difference does it make if the path from start to finish is a little more bumpy or a little different than everybody else’s so long as it’s all going to work out well in the end? So what if there’s a little extra volatility.” Charlie Munger, Warren Buffett’s samarbeidspartner.

Er det på tide å involvere kundene mer så de forstår hva de velger? Vi tror det er mulig å  individuell rådgivning og ikke minst ulike varianter av fondsmix og nedtrapping  etter individuelle preferanser på kostnadseffektive plattformer.